Vi nærmer oss seksmånedersmerket. Mange milepæler har vi nådd. Andre ikke. Vi kan ennå ikke hoppe opp i seng, puff eller sofa. Men det er mye spring i beina på denne lille mygelen.
Noe er i ferd med å skje. Begge nøttene har havna på samme sted, det lukter godt av gule flekker, og vi har stemme. Som vi tester ut , bråkjekt og selvsagt, selv om vi intet vettugt har å komme med
Spøkelsene herjer. Skygger ingen kan se, barnevogner fra Hel, hunder i mot fra Fenris sin ætt, og generelt folk som umulig kan ha noe godt i sinne. Bjeffer vi og dra til i båndet, så er det bråstopp, og kontakt med muttern. Før vi går videre til neste murr og boff. De to andre overser ham, men noen ganger er det jo noe å varsle om.. det er faktisk en hund på vei....Som ingen andre har annonnsert ennå..
Murring og hoffing har allrerede blitt bedre og mindre frekvent. Vi har gått litt på tur alene, eller med Quartz og blitt kjent med omgivelsene. Folk ignorerer oss jo, så da kan det ikke være så mye om å gjøre
Vi tar alltid godis, selv under passering. Man vil helst komme til muttern for noe snadder i stedet for å leke deilig Så vi går ikke helt i svart, knapt nok i grått. Vi kan til og med få oss venner...Og mamma ble så glad da man satte seg under kontakøkta på tur.
Her i huset er det ikke mobil på do.. Meh.. ikke før har man funnet seg plass så får man favnen full av skunkeleka . Han venter til man sitter , og gir labb. Etter det er det drakamp, men skunken som offer. Om en vinner skunken i harde tak, så deler man igjen herligheten på fang eller mot lår, knær, føtter.. og venter med en forventningsfull sitt..
Å trene på gulvet oppe går kjempefint. Det er så gøy atte..... Men musikken, den lar vente på seg. Muttern forsikrer at Titanic og Battlehymn of the Republic utgår med høye kneløft... Så da tygger man buksebein, småplagg fra tørkesnora og sokker så lenge, mens man hermer etter Tardis, og tester grensene til Quartz. Han tåler ikke så mye..
Man vokser... I beina og rundt brystet. Og ørevippen bakover er der ennå, frykt ikke for det.... Har altfor mange strikka dresser også. Muttern har jo ikke vett på å stoppe. Dagene jeg frøs og måtte ta til takke er over for godt..
Lykken er noe å tygge på, og å ellers fare opp og ned trapper og i den måka stien i hagen...
Det er mangt og meget som ennå skal maltrakteres mellom tennene , og sjekkes ut. Vi skal steder. Mange av dem involverer dansing...Bare vent...
.jpg)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar